Men selv om avslutningen på dagen er i særklasse av gode forhold man kan møte på, så er ikke det spesielt definerende for resten av dagen. Det er her tittelen kommer inn. Jeg fikk en tung start på dagen, den første jeg måtte begynne alene. Regnet hadde trommet mot teltet hele natten og fortsatte utover dagen. Motvillig slet jeg meg ut av teltet etter halvannen times miks av slumring, frokost og pakking, men som kjent blir alt bedre når man kommer seg ut. Jeg hadde hele vidda foran meg og fikk fort dreis på sakene. Det varierte mellom fullt regnvær og litt uskyldig drypping de første sju øktene, men som sagt, så lenge man går langt nok - så finner man det man leter etter. På det åttende legget rundet jeg kanten over til Finnsbergvatnet og på andre siden ventet noe somså ut som en himmelsk åpenbaring. Himmelen ble brått blå og sola veltet frem. Plutselig var alle tunge timer glemt og i løpet av få sekunder var det blitt en strålende dag. Faktisk så god at jeg ikke klarte å dy meg fra og trekke ut den siste pausen og stupe uti Finnsbergvatnet. På 1190 meter strakk en rekke snøfenner seg ned i vannet og det ble en svært oppfriskende pause. Med nye krefter klarte jeg å klemme noen siste km ut av beina og fantendestasjonen kun et par km før planlagt. 42km er nestem et like strålende tall som 44 og jeg tror kanskje jeg til og med begynner å forstå hvordan det kan være meningen med livet.