Våknet til regn kl. 5 i dag morges, men slumret en liten stund, og plutselig var sola tilbake. Sånn var det litt fram og tilbake hele dagen før sola virkelig bestemte seg og tok full styring. Siste halvdel overskygget helt resten av dagen, og alle minner er helt strålende.

På samme måte som været trengte også jeg litt tid før jeg fant ut av det. Det startet tungt og vondt, men etter to utvidede legg kom jeg meg til Finse. Her var det bare kaos og folk som ikke helt visste hva eller hvor de ville, så jeg nøyde meg med et par bilder og en rask fotsjekk før jeg langet ut videre. Dessverre viste dette seg å være første dag med fotproblemer som satte litt frykt i meg, og jeg måtte stadig sjekke om det var noen tiltak som kunne gjøres, men det endte med at jeg bare gikk det av meg. Jeg gikk etterpå og grublet på om det var all snøen jeg vasset i som bedøvet foten, men det ser ut til at alt er i orden og at den bare trengte litt tid på seg.

Men angående snøen, så var den en viktig faktor for mange ting i dag. For fjellet rundt Finse og vestover er fortsatt nesten helt snødekt. Jeg valgte derfor å gå langs rallarvegen, i håp om jeg slik ville kunne ta meg greit til Hallingskeid og
derfra over fjellet til Osa. Ved å presse meg til å følge rallarvegen gjorde snøen også dette til en sosial dag. På tross av snødekte fjell var det flust med sykkelister ute å prøvde seg, av alle nasjonaliteter, også mange norske. De fikk selvsagt alle masse trøbbel med å dra syklene sine gjennom det endeløse antallet snøfenner som fantes på vei til Hallingskeid. Dette gjorde at flere gjenger med syklister endte opp med akkurat samme gjennomsnittsfart som meg, og jeg benyttet anledningen til å få pratet litt fra meg. Møtte blant annet en veldig trivelig DNT dame som hadde tatt med seg to californske slektninger opp på vidda. De var visst vante med å sykle hjemme, men det så ikke ut som de syntes Norge hadde stort å by på når det kom til sykling. Og sant nok var det i dag.

All denne underholdningen gjorde at jeg selv brydde meg lite om alle fennene jeg måtte krysse og kilometerne gikk fort. Etter noen timer med trasking kunne jeg ta av på en sti mot Osa og det var på denne snøen fikk
sin tredje og siste store betydelghet i dag. Jeg så at jeg ikke ville rekke helt fram til Osa i dag, men tenkte det var fint å komme litt vekk fra veien før man begynte campinglivet. Det som skjedde var at jeg plutselig sto midt oppe i et nettverk av breer som var sammenkoblet av all den gjenværende snøen fra årets sesong. Dette gjorde området lite hyggelig å sette opp telt i, skoene mine var allerede gjennomvåte og jeg ville ha tørr grunn før jeg slo meg til ro. Dette gjorde at jeg rett og slett ble nødt til å trave i vei, hele veien ned til Osa. Og selv om Osa ligger lavt, så det et utall stupbratte oppoverbakker man må kravle seg opp for å komme til banken ned igjen. Fanget av snøen måtte jeg sette i verk en kjempeøkt for å nå Osa og helt utmattet snublet jeg ut mot kanten ned i dalen og bort fra den snøkledte vidda. Her ventet et helt spektakulært syn som gjorde alt verdt det. Glem Geianger, det er Osa som burde være turistmål nummer en. Det var som å komme til inkarnasjonen avTideman og Gudes inspirasjonskilder med stupbratte fjellsider på alle kanter og ville stryk og fosser som kastet seg nedover. Begeistringen ga meg akkurat krefter til å ta meg ned, og på den første flaten jeg fant slang jeg opp teltet fortere enn jeg hadde trodd mulig og slengte i meg to porsjoner real turmat. Vel fortjent etter 46 altfor tunge og våte kilometer over den hvite vidda.