Det var denne elven vi skulle følge på vårt besøk i dette spennende og lite kjente område helt nord i India. Turen og planleggingen startet egentlig høsten 2008 på en ekspedisjon over Grønland. Jeg var så heldig og krysse innlandsisen der med blant annet en av Norges mest rutinerte fjellklatrere og eventyrere Odd Eliassen. Han nådde som første nordmann toppen av Mt. Everest i 1985, og har deltatt i en rekke ekspedisjoner blant annet ”Fem fjell” og over Grønland i Nansens utstyr, og en rekke skiturer i avsidesliggende området rundt i verden. Odd hadde vært i Zanskar området 4 ganger tidligere, og ville gjerne besøke sine venner i dette gamle kongedømme en siste gang. I tillegg var Odds gamle skikompis Guy Sheridan (som har skrevet bok fra området) og Guys datter Pita og min kone Britt med.
Vi ankom Leh som er hovedstaden i Ladakh i Kashmir i begynnelsen av februar for å starte vår 20 dager og 200 km trekkingtur opp og ned elven. I Leh møtte vi våre 7 bærere fra Zanskar som allerede hadde tatt turen ned elven som er en eldgammel handelsrute i området. Trekkingturen kan være en hasardiøs opplevelse med temperaturer under minus 30 grader og forholdene på den frosne elven kan endre seg veldig raskt fra en solid overflate til at isen sprekker opp og det blir overvann og ufremkommelige forhold. Det kreves konstant overvåkenhet for det kan også være stor rasfare fra de bratte fjellsidene som omgir elven – hele veien går elven i en dyp kløft blant disse fjellsidene, og noen steder er det bare 5m bredt, og ingen fluktveier eller huler som gir beskyttelse.
Bærerne hadde med sin egen mat som bestod av grøt og brød. De bodde hele turen i huler og fyrte med bål, men vi hadde med tørrmat, primus og telt.
Vi kom fort inn i rutinene på elven, selv om det eneste vi viste var at vi ville stå opp med sola og begynne å gå. Isen forandret seg hele tiden – noen ganger var den helt gjennomsiktelig, klar og glatt, og andre ganger oppsprukket og dekket med dyp snø. Det var en utrolig følelse å gå nedi slik enorm kløft med høye fjell på alle kanter. Bærerne ledet an og ofte slo de med en stokk for å sjekke iskvaliteten. De bar noe bør på ryggen og noe på små kjelker som de dro etter seg. Slik fortsatte vi oppover elven på en lang rekke. Av og til møtte vi andre lokale grupper som var på vei nedover for å gjøre nødvendige gjøremål i Leh. Vi ble hilset ”jule” (betyr hallo) av nysgjerrige mennesker som ikke er så vant til utlendinger. Det var viktig og prate med dem og høre hvordan isen var lengre oppe. Under en pause fikk vi se snøleopardspor på et elveleie. Ellers så vi ofte fjellgeiter høyt opp i fjellsidene – utrolig hvordan de tar seg frem i det stupbratte terrenget. Flere ganger når isen ble for tynn måtte vi krabbe opp i fjellsidene – ofte med løs stein med noen moderate tekniske seksjoner og passere – dette var noe utsatt med alt det tunge utstyret.
En morgen vi våknet var isen fullstendig oversvømt – det var masse overvann og helt umulig og komme videre. Bærerne lå i en hule litt lengre ned enn vår teltplass så vi viste heller ikke hva som kunne skje. Det viste seg senere at isen hadde blokkert vannet lengre opp og at det nå hadde løsnet. Sent på kvelden kom noen av bærerne vassende i isvannet opp til oss – det måtte være helt utrolig kalt, og ikke hadde de noe skift heller. De bare tok av og tømte støvlene og vrei opp sokkene. Vi ble liggende tre netter på samme stedet før isen igjen var farbar.
Når vi kom frem til enden av veien hadde vi regnet med at den var brøytet og at det var mulig og skaffe transport inn til Padum – som er hovedstaden i Zanskar. Dessverre var ikke det tilfelle og det var dermed 3 dager ekstra og gå – hver vei. Vi begynte dermed å få dårlig tid, både til planlagt hjemreise og også til at bærerne ville gå nedover igjen – for de måtte jo tilbake igjen før isen ble utrygg utover sesongen. Vi fikk også høre at noen lokale var blitt tatt av snøskred og det gjorde bærerne enda mer skeptiske til å returnere. Vi hadde nå en vanskelig situasjon hvor vi ikke visste hva vi burde gjøre – fortsette til Padum og få tidsnød eller snu, men bærerne var ikke særlig villige. Det var heller ikke noen kommunikasjonsmulighet så vi fortsatte oppover.
Sent på kvelden i mørket kom vi frem til den første landsbyen som het Pidmo. Der hadde vi en kjempefin opplevelse med landsby-befolkningen – de gjorde alt de kunne for at vi skulle ha det bra. De serverte herlig lokal mat som bestod av suppe, lefser, grønnsaker, potet og ris. I tillegg fikk vi hele tiden te med melk. Det var fantastisk vakkert landskap inn i dalen der som badet i sol og knitrende snø.
Zanskar har eldgamle buddhistiske templer som ofte er bygd inn i fjellveggene og de ca 14000 som bor der inne er veldig religiøse. Kulturen og levemåten er bevart relativt tradisjonelt og uforandret. Om vinteren skjer det ikke stort annet enn daglige gjøremål for å overleve. De bor enkle hus hvor bare ett rom blir varmet opp i en ovn fyrt med yakokse-møkk. Ofte bor også sauene og yakene i det samme huset. Her samles familiene og de spiser, sover og gjør husarbeid. Vi opplevde disse folkene som utrolige vennlige og gjestfrie som gjerne ville dele det lille de hadde.
Til slutt kom vi frem til Padum (ca 700 innbyggere) hvor vi skulle besøke Ponchok Dawa som er sønnen til den siste kongen i Zanskar – som Odd og Guy kjente fra tidligere besøk, helt tilbake til 1980 da de gikk på ski gjennom området. Sønnen hans er den eneste legen i hele dalen. Vi hadde noen fine dager hvor vi var rundt i forskjellige klostre og så de verdifulle og historiske skattene som var der. Vi gikk også flere turer i området og besøkte lokalbefolkningen.
Det var kun en i hele Padum som hadde en satelittelefon - med denne fikk vi etter hvert ordnet helikoptertransport ut som var den eneste muligheten vi hadde til å komme hjem slik elva og det hele hadde utviklet seg. Det var -20 grader og klarvær når helikopteret kom og tok oss den times lange turen til Manali. Det var en fantastisk flytur og helt utrolig og se hvor mange små landsbyer som ligger spredt innover i dette avsideliggende området.
Dermed fikk vi dessverre ikke gått nedover elva igjen, og det var en skuffelse da turen hadde vært et eventyr og en uforglemmelig opplevelse. Vi sitter igjen med minner dypt inne i sjelen om landskapet og ikke minst de koselige menneskene.
Tekst og foto: Thorleif Nøkleby
