- Wilson, nå er vi framme!

- Hvor da?

- Der vi startet.

- Oi, virkelig!

- Ja! Kjenner du deg ikke igjen?

- ...det er så lenge siden...

- Ja, jeg veit, det føles som en evighet, en liten evighet.

Jeg henger over stavene og kikker rundt meg; evigheten i øst, fjerne fjell i vest, ingenting i nord, og til slutt langs skisporene bakover mot sør.

Dagen har gått i en fei fra klokken fire i morges og ned de langsigede bakkene som jeg har sklidd ned sammen med en kraftig katabasisk vind. Den vidunderlige følelsen av å endelig skli på skiene virker fortsatt berusende, mer enn den forventede ekstasen av å komme fram, som forøvrig har uteblitt. Vissheten om at jeg kan våkne i morgen og slumre så lenge jeg vil, og at jeg ikke skal gå på ski, virker fortsatt feil, men utvilsomt forlokkende.

Etterlengtet hvile. Stirre i teltveggen. Høre på musikk. Bare sove og slappe av. Og prøve å forstå hvor det ble av de 87 dagene. Og undre på hva jeg skal svare på spørsmålet om det var en fin tur.

En så lang skitur dekker hele spekteret av følelser og opplevelser, lyse øyeblikk og mørke avkroker, eufori og tunge tanker. Lykken ligger heldigvis ikke her i målpunktet, men bak meg, langs de 2270 kilometerne. Jeg skulle til å si hver eneste en, men det er ikke sant. Men det har vært en overveldende overvekt av lyse dager og positive tanker. Alt har egentlig gått på skinner. Det er antakeligvis mer dramatikk på Bestemor Ducks årlige gyngestoltreff enn det har vært på denne ekspedisjonen. Så alt i alt kan jeg vel oppsummere at det har vært et fantastisk eventyr!

Nå skal jeg vente her i 3 dager til australienerne dukker opp og gå en symbolsk kilometer sammen med dem før vi flyr ut sammen på torsdag. I og med at eg ikke har funnet nødmaten, kan jeg inntil da se fram til å meske meg med: en dagsrasjon suppe, en firkløver, en pose godt og blandet, 40 gram ost og litt fett. Og en jævla menthos...