Ad

Gamme Logo

Klatredag 2

I dag reiser vi til Fatago. Om Sorriera-feltet er Marcos andre hjem, så må dette være det tredje. Han kjenner hver stein, hver rute og hvert flytt. Ikke så rent lite praktisk når du er fersk på et crag. Feltet ligger bak nedsiden av uttørket demning, og er fordelt i flere sektorer, pent og pyntelig på rad nedover. Det første jeg tenker er at her hadde det vært rom for mye, mye mer. Men det er mye pussing og rydding, mener Marcos. Han har selv boltet noen prosjekter litt lenger ned, i en imponerende grotte som helt sikkert kunne huset en håndfull barskingruter.
Men nok om det.
Varmer opp med en fin 6b+. Deretter med en lang 6c, som bød på litt krimskrams i starten, men deretter ganske grei skuring. Deretter flytter vi oss litt lenger nedover, vekk fra demningen.  Her er det brattere. Og hardere. En ungarer og russer jobber på en 7c+, med noen harde bulderflytt de første tre klippene. Banningen gjaller i steinformasjonene i det takene glipper, igjen og igjen. Deretter peker Marcos ut en 7a+. Han tilbyr seg å gå den selv, for å henge opp slynger. Greit for meg. Så får jeg også muligheten til å kikke på flyttene. Han går den lett, men sliter overraskende mye på svaet i toppen. Dette skal bli interessant, tenker jeg i det stille.
De bratte flyttene de første 10 metrene går greit, jeg husker sekvensen. Deretter en god hvil hvor jeg får plassert skulderen i et riss og ristet godt løs. Deretter løser det meste seg greit, og jeg får igjen for rangen min. Snart klipper jeg ankeret og innser at jeg aldri har flashet en 7a+ før. Hurra. Det smakte veldig godt etter et par ukers elendig fysisk tilstand med influensa, reising og hosting.
Marcos peker på en 7b. Med en tricky dyno høyt oppe, som innleder cruxet – et 6b+ bulder opp i ankeret. Teknisk start før jeg får klippet, men så er det grei skuring. På dynoen får jeg rett og slett ikke opp beina. Det er for tynt. Og jeg er for feit. Jeg er ikke i nærheten av å catche eller i det hele tatt få noe kraft i flyttet. Marcos tryner også på første forsøket, men så henger han opp topptau. Det viser seg at dynoen må gjøres med en undercling. Det burde jeg ha sett. Da går det på første forsøk. Men cruxet er verre. Må jobbe inn flyttene. Siste høyre skulder er tynt, må pinche med en tommel for å bli sittende på veggen. Men så går det. Blir spennende å prøve neste gang.
Jeg henter ungene i barnehagen, spiser lettsprengt torsk til middag og tar med Vilja ut i sanddynene istedet for å dra til huset. Av med sandalene, kjenne sanden gli mellom tærne. Se henne sprette nedover dynene. Grave. Kjenne den friske ettermiddagsbrisen. De gode minnene slike sanddyner bringer frem. Vi kravler, klatrer, hopper og ruller. Vilja er bustetrollet med sand i hele ansiktet. i slike øyeblikk er det ubetalelig å få lov til å være pappa til verdens morsomste treåring. Det er en god følelse. Det er som noe lander. En visshet. En trygghet. Om at det var en helt riktig avgjørelse å dra ned hit akkurat nå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ad
Ad
Ad
Ad
Ad
Ad