Ad

Gamme Logo

På ørkentokt i Maspalomasdynene

Jeg har alltid vært fascinert av ørkenen. Oaser, kameler, salt og gull. Endeløse karavaner gjennom sahara. Den brennende og livsfarlige varmen. Og den fantastisk frustrerende sanden. Jeg tror det er fordi det er så annerledes, så fjernt, så hinsides det vi kan begripe. Vi nordboere er spesialister på kulde. Men vi kan ingenting om varme. Og det i seg selv, er fryktelig spennende.

Flere ganger har jeg forsøkt meg i ørkener. Både lange og korte turer. Og hver gang har jeg av ulike årsaker kastet inn håndkleet. I Sahara på tandemsykkel snudde vi på grensen mellom Niger og Algerie, det var umulig å få passere grenseovergangen uten en armè av bevæpnete militære. Til fots i Oman kastet vi inn håndkleet da vi så at vann vs tid regnestykket ikke gikk opp. Og fordi vi ble grillet under en altfor tynn tarp under den brennheten solen. I Etiopia var temperaturen over 50 grader i solsteiken, og bare å bo utendørs i Danakil – ørkenen var en helt spesiell opplevelse. Men nok om det.

Nå var alt annerledes. Vi skulle på leketur. Vilja, Vega og jeg. Ett telt, en sovepose, et underlag. Og en «ørken». Sanddynene i Maspalomas er estetiske og innbydende, og det var aldri noen tvil. Dette måtte bli et aldri så lite familieeventyr.

hebhybugbybvyvt

The one and only – strandbagen! 

Det første spørsmålet som melder seg. Hvilken vei? Øst-vest, eller vest-øst. Slett ingen selvfølgelighet, da vestover betyr å gå mot ettermiddagssola. Alle tommelfingerregler stritter i mot å legge opp til å gå motsols i ørkenen. Spesielt ikke etter at vi har rotet bort solbrillene til Vilja (..og Vega river dem av ved første anledning).  I tillegg så går vi i retningen av det ukjente, (riktignok Riu Grande Oasis hvor Stian bor for øyeblikket..), noe som er en kjent, psykologisk torne å hanskes med. MEN, viktigst av alt.. vi har vinden i ryggen. For det er nemlig det aller verste av alt i en ørken. Å bevege seg mot vinden, med en evig haglskur av mikroskopiske sanddjevler som pisker mot øynene dine.

«Vestkysten eller døden», spøker jeg. Som Nansen uttalte da han startet den første Grønlandskryssingen i 1888. Det er ingen som snur seg og rister på hodet. Det er bare tyskere her uansett. Og det er flere år før ungene klarer å forstå galgenhumor. Så starter vi da. Litt utpå ettermiddagen, for å unngå den verste solsteiken.

Så hva venter oss der ute? Tuareger? Nudister? Eller fremmedkrigere? For sikkerhets skyld er Vilja utstyrt som en korsfarer ridder. Med skjold og sverd (som forøvrig skulle vise seg å være den helt uvurderlige teltpluggen). Skjoldet er litt komplisert, og tvinner seg raskt rundt armen. Auuu. Det ender raskt opp i den noe uortodokse strandbagen min. Jepp, strandbag. Ikke akkurat ekspedisjonsutstyr, men samtidig er det helt nødvendig å ha en slags slepecontainer som lynraskt kan fylles og tømmes med unyttig ræl underveis. Som når en sko, et ørkensjal eller vannflaske må raskt fram.

Harsk kjeks og feil premisser

Og det viser seg raskt at hele turen er en eneste stor fallitterklæring. Og når jeg tenker meg om, har jeg vel også skjønt dette tidligere, det faktum, at små unger slett ikke har noen interesse av å pese seg framover,  i en rett strekning, mot et diffust mål på den andre siden. Det er irrelevant hvor mye is jeg har lovet bort når vi kommer fram. Etter elleve meter må Vega opp på skuldrene, ikke så overraskende kanskje.  Etter omlag hundre-og-førti-sju meter begynner Vilja å falle sammen. Demonstrativt. For hvert femte skritt, synker hun ned i sanden med små ynk. Fascinerende på sin måte, men en krystallklar indikasjon på at vi neppe kommer langt av gårde..

Noe ørkensjal kommer forresten ikke på tale. Hun river opp bøtta fra strandbagen, og setter seg resolutt ned og begynner å grave.

Kanskje det viktigste du kan planlegge på hvilken som helst ekspedisjon, er at ikke alt går som planlagt. Å snu på en femøring, skifte kurs, ta utfordringer på strak arm. Og av og til endres premissene fullstendig.

Jeg beordrer troppene til en teknisk hvil. Til en tenkepause. Og en motivasjonsstyrker.

En liten plastboks ser dagens lys. Ungene vet at det er en bra boks. Der oppe ligger nonstop og M`s fra mor. Til en spesiell anledning, sa hun. Jeg tror øyeblikket kvalifiserer. Jo, dette er definitivt det riktige tidspunktet å sprette mors nonstop-boks. Vilja tar høflig en. Vega hiver seg over, frådende, og knabber raskt en med hver hånd, før jeg rekker å famle frem lokket. Hmm.. når jeg tenker etter, de har jo faktisk ikke spist noe særlig. Så blir det en kjeks også. Hmm igjen.. .den smakte jo rart. Det skal gå fire kjeks til før jeg faktisk drar kjensel på smaken. Den er harsk! Fy flate… harsk kjeks, hvor lenge har den ligget i butikkhyllene? Elleve år?

Det er en høyst komfortabel bris som stryker over Maspalomasdynene. Ettermiddagssolen kaster stadig lengre skygger og farger sanden i det karakteristiske solgule spekteret. Sanden kiler mellom tærne i det vannet går på rundgang. Og det slår meg, vi behøver jo gå ikke så langt? Det er jo bare jeg som har fått det for meg at vi bør krysse dynene. Ungene vil jo bare leke. Hvem bør egentlig stille med premisstrumfkortet her?

Sand i maskineriet

Vi leker litt, går litt videre, tar ny pause. Fremdeles kan vi se startblokkene, bare noen hundre meter bak oss. Men for pokker, samma det? Fram med ny non-stop. Det er forøvrig det eneste som ser ut til å løfte humøret til Vega. Hun er utilpass. Vræler. Vondt i en tann som presser seg frem. Etter fortennene, har hun like greit fortsatt med en jeksel, langt der bak. I tillegg har hun rusket opp en liten samling sand i øynene. Vræler. Vil bare sitte på armen. Greit, greit. Opp med deg. Og kan du vær så snill og holde den smukken i kjeften? Hver gang hun begynner å vræle faller den ned i sanden. Når hun putter den tilbake, med kjeften full av sand,  vræler hun enda mer. Så første tips til alle der ute, småunger må ha smukk med hempe i ørkenenen. Alt annet er totalt sjanseløst. Sånn, da vet dere det.

Solen stuper. Om en halvtime er det mørkt allerede. Og leggetid. Jeg fomler frem teltet. Med Vega på armen. Nytter ikke. Må sette henne fram meg, vræler litt. Vilja stikker av med en teltstang. «IKKE», roper jeg. Hopper oppå teltduken. «IKKE», roper jeg. Teltpluggene har jeg glemt hjemme, men de ville uansett vært ubrukelige i sanden. Uten at ungene så det smuglet jeg ut ungenes fargeblyanter, og la dem i sidelommen på sekken. Og noen tynne grillspyd etter middagen. Det kan gå, tenkte jeg. Men det gjør det ikke. Et vindgufs river opp bakre del av teltet, og vi er på scratch igjen. Pokker. Vega vræler.

Redningen blir Vilja sitt korsfarersverd og rangleleken til Vilja i hver sin ende av teltet. Sitter som betong. Endelig, sparker massr sand over teltduken. Vega vræler uavbrutt. Smukken i sanda. Og så i kjeften igjen. Mer vræling. Jeg pakker på henne en jakke. Hun er rett og slett drittlei. Vilja derimot, er i fyr og flamme, går og drar alt mulig ut av sekken. «IKKE», roper jeg. Men det er for fristende. Og spennende. Jakken sin, vannflasken. Matpakken, alt ligger snart strødd utover.  «IKKE!!!» kommanderer jeg, mer enn en smule irritert. Og frustrert. Et øyeblikk vet jeg ikke hva som er verst – et lite troll som sitter og vræler eller et litt større troll som drar alt utover. Eller en far, det største trollet av dem alle, som står og kjefter. Og mister sakte men sikkert både troen og kontrollen.

Full kollaps

Det blir verre før det blir bedre, så brura. Og det er sant. Vilja griper kameraet som står på en liten tripod og synes det er spennende med den lysende LCD-skjermen i tussmørket.  Hvorfor ikke, tenker jeg.

– Se om du kan filme oss ved å finne oss på skjermen da, sier jeg til Vilja. Prøver å bygge opp tilliten igjen. Et forsøk på forsoning etter all NEI-agendaen. Jeg finner posen, underlaget, ungenes vannflaske.  Og så inntrer apokalypsens øyeblikk i n`te potens. Synet av kameraet, med linsa og halve huset nedi sanda..  Frustrasjonen renner over, alt er bare rot og kaos, alle er misfornøyde, det er sand overalt. Og nå, det nye kameraet..

– NEEEEIIIIIIII! «VILJA, JEG SA JO AT….FA……!!»

Jeg biter ordene i meg. Eller jeg skulle ønske jeg gjorde det. Hun har forlengst forstått. Hun setter seg trist ned, holder armene rundt knærne sine, kikker opp på meg. Med den største underleppa nord for ekvator. Stålsetter seg for å ta i mot skjenneprekenen. Den kommer aldri. Responsen hennes river i hjertet. Det er ingen tvil om hvem som er idioten her. Det er ingen tvil om hvem sin feil det var. Skuffelsen over min egen reaksjon stikker i meg. Men jeg må uansett telle til ti. Så setter jeg meg ned. Og ber om unnskyldning. Hun får en rask klem, og så må jeg bort til Vega igjen. Som vræler.

Nå handler det om å redde stumpene. Jeg iverksetter den ukjente «tomorrow never comes» taktikken. Den består i å sette alle kluter til, brenne alle broer, alt får bare bære og briste. Litt som å tisse i buksa for å holde varmen. Det funker når du vet at reisen er over i umiddelbar fremtid. Så fram med alt av godis, sjokolade og feige triks. Alt som er av nonstop. Og kjærlighet på pinne. Den er også fra hu mor. Jeg innser raskt at det knapt kan tenkes å gi en ettåring noe verre, i verdens største sandkasse. Snart er begge hender så seige at jeg kunne hengt henne opp i telttaket etter fingrene. Eller brukt henne som fluepapir. Før hun mumifiserte hendene i sanda. Og kjeften endte opp som en sandkake med et hull i midten. Vilja klarer iallfall å tørke seg noenlunde med en våtserviett underveis.

Jeg har syv armer. Alle er i frenetisk virksomhet. Tørker, løfter, rydder, kler på, børster vekk. Sand.  Stadig mer sand klebres til alle flater. Det er et garantert tapt spill. Jeg har vært borti det før. Det tar et par dager, og så er det liksom greit. At det knaser i tennene, at du har sand i rumpa. Eller nedi bleia..

Kaos og kontroll

Situasjonen roer seg snart, etter en grov baguett påsmurt skinkeost og mer harsk kjeks til kveldsmat. Og en rosa kjeft-variant på boks. Sjelden har vel behovet for å hamle opp med kariusene vært større. Men jeg forkaster tannbørstetanken raskt. Det er unntakstilstand. Bare en ting som virkelig gjelder – få ungene i søvn. Tannlegen har aldri eksistert i «tomorrow never comes».

Vilja sovner i grunn raskt. Vært en lang dag, hun bare vrir seg rundt og fader ut. Pappa dør av stolthet, iallfall etter hun ikke virker å påvirkes av verken en hæl i bakhodet eller lugging av lillesøstern. Vega har bestemt seg for å gå alle ti rundene. Et kapittel for seg selv. Og jeg makter ikke å plassere begge ungene på liggeunderlaget, som er av den glatte varianten. De sklir av, en etter en. Jeg må reorganisere. Snu rekkefølgen, få liggeunderlaget i andre enden av teltet. Det tar banna bein nesten en time før den rakkeren omsider faller sammen, og blir liggende.

Så ligger de der. Begge to. Sover. Storesøster med en beskyttende arm rundt lillesøster. Med soveposen trukket over seg. Det slår meg at de aldri har sovet sammen før. For et fantastisk syn! Jeg smiler i hjertet. Vi klarte det, tenker jeg og sender en tanke til mor. Tenker at det må litt kaos til før vi oppnår noe nytt, skaper noen minner utover det vanlige. 

Natta byr på hyppige avbrekk. Vilja må tisse. Far må tisse. Vega må ingenting, men sover elendig. Men før eller senere blir det morgen. Sola prikker sola på teltduken. Ungene våkner i storhumør. Den kalde sanden varmes sakte opp. Vilja spretter ut, det er gnist i blikket og lek i sikte. Ingen nudister eller fremmedkrigere å se. Vi er trygge. Med litt harsk kjeks og en flaske vann til frokost, speider vi utover havet etter Spiderman (!).

Og det blir som jeg har lovet. Da de har tilbakelagt den evinnelige distansen av tre hundre meter, tilbake til enden på shoppinggata på selveste og legendariske Playa Del Ingles. Det blir is til frokost. Så mye de klarer. Uten sand.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ad
Ad
Ad
Ad
Ad
Ad